Forhandlingene

Partene møtes til årlige partskonferanser (COP) og flere mellommøter gjennom året, for å vurdere fremgangen i det internasjonale klimasamarbeidet, samt forhandle om videre forpliktelser og nye klimaavtaler. Første COP fant sted i Berlin i 1995.

Møtene foregår i forskjellige vertsbyer rundt om i verden, og avholdes på store konferansesentre der det trengs akkreditering for å delta. I tillegg til partenes offisielle forhandlingsdelegasjoner deltar representanter fra sivilsamfunnet, akademia og næringslivet. Størrelsen på møtene varierer fra år til år.

Hovedgrunnen til at det er utfordrende og tidkrevende å drive globale forhandlinger er at det er 197 svært forskjellige land, med forskjellige interesser og behov, som skal komme til enighet. Siden alle beslutninger under FNs klimakonvensjon krever konsensus må alle partene bli  enige om alt før noe kan bli vedtatt. Dermed kan én part stanse vedtak som samtlige andre er enige i. Det har skjedd mange ganger.

Fordelen med et system som klimakonvensjonen er at verden jevnlig samles for å diskutere klima. Slik kan ny kunnskap om klimaendringer vurderes, og klimaarbeidet tilpasses fortløpende. I tillegg bidrar det til  å sette klima høyere opp på dagsordenen. Det innebærer også at det blir bred tilslutning rundt det som bestemmes. På COP-ene forhandles det ikke kun om nye forpliktelser og avtaler mellom land. Forskere, politikere og sivilsamfunn møtes også for å diskutere ny vitenskap, nødvendige klimatiltak og finansiering.

Hvordan er forhandlingene organisert?

Hvert klimatoppmøte åpnes med en plenumssesjon der dagsorden godkjennes av alle land. Deretter foregår selve forhandlingene i mange parallelle møter. Møtene er tematisk inndelt, med egne agendapunkt som det forhandles på. Delegatene kan komme med tekstforslag til forhandlingsdokumentene. Mye avgjøres i pausene, på middager, og i lukkede møter utenom de offisielle møtene. Tekstene presenteres senere i plenum, og konsensus må oppnås for å gjøre vedtak. Samtidig holdes flere  arrangementer og debatter i regi av delegasjonene, FN-sekretariatet og sivilsamfunnet. En utfordring med disse store konferansene er at det kun er land som har råd til store delegasjoner som har mulighet til å delta på 5-6 forhandlingsløp samtidig.  Slik er dynamikken i FNs forhandlinger et eksempel på det skjeve maktforholdet globalt.

Selv om hvert land har en stemme, foregår forhandlingene i hovedsak mellom grupper av land, som av forskjellige grunner har felles interesser. Et land kan være med i flere grupper. Mange øystater har for eksempel slått seg sammen i Alliance of Small Island States (AOSIS), afrikanske land forhandler i Afrika-gruppa, men utviklingsland er også organisert i gruppa G77 & Kina. Norge er med i den løsere organiserte Umbrella-gruppa. Denne gruppa forhandler ikke som en blokk, og Norge er dermed et av få land som i hovedsak forhandler på egne vegne.

Rettferdig fordeling?

I FNs klimakonvensjon slås det fast at klimaarbeidet skal fordeles mellom landene ut fra historisk ansvar og økonomisk kapasitet (CBDR). Da konvensjonen ble laget ble partene delt i to grupper: annex 1, og resten. Annex 1 består av de landene som i 1992 ble regnet som industrialiserte og som derfor skulle stå for mesteparten av utslippskuttene og finansieringen.

Mye har imidlertid forandret seg siden 1992, og verden kan ikke deles i to like enkelt. Land som Sør-Korea, Singapore og Qatar regnes fremdeles ikke som annex 1, selv om de er rike land med store utslipp.

I Kyotoprotokollen, som omfatter årene fra 2008 til 2020, er byrdefordelingen basert på denne fordelingen. Det er kun Annex 1-landene som har utslipps- og finansieringsforpliktelser. Parisavtalen derimot, gir i teorien alle land forpliktelser fordelt etter ansvar og kapasitet. Dette baseres på “nasjonalt bestemte bidrag” (NDC) hvor landene selv bestemmer hvor mye de skal kutte i sine utslipp, med en begrunnelse av rettferdighetsnivået i bidraget.

TILPASNINGSFONDET

Det grønne klimafondet (GCF) er et fond som ble opprettet i 2010 av klimakonvensjonens medlemsland for å gi støtte til utviklingsland som skal kutte eller redusere sine klimagassutslipp. Fondet skal også gi støtte til klimatilpasning, og ses på som en av de viktigste finansieringsmekanismene for Parisavtalen.

UNFCCC
United Nations Framework Convention of Climate Change. FNs klimakonvensjon.

PARTY
Landene som har signert klimakonvensjonen kalles parter (parties).  

COP
Conference of the Parties.
Årlig partsmøte mellom de 196 medlemslandene i klimakonvensjonen, og øverste besluttende organ. 

SBI
Subsidiary Body for Implementation. Komité som løpende diskuterer implementeringen av FNs klimakonvensjon og Kyotoprotokollen.

SBSTA
Subsidiary Body for Scientific and Technological Advice
. Komité som behandler emner knyttet til teknologi og vitenskap.

APA
Ad Hoc Working Group on the Paris Agreement
. Arbeidsgruppe med fokus på å forberede Parisavtalens ikrafttredelse. 

PAWP
Paris Agreement Work Package. Fulle settet av avtaler som ble forhandlet frem mot 2020.

CBDR
Common But Differentiated Responsibilities. Felles, men ulikt ansvar. Viktig rettferdighetsprinsipp i klimakonvensjonen

KP
Kyotoprotokollen. Avtalen som kom før Parisavtalen.

WIM
Warsaw International Mechanism. Adressere tap og skade assosiert med klimaforandringers konsekvenser i utviklingsland.

KJWA
Koronivia Joint Work on Agriculture 

LWPG
Lima Work Programme on Gender. Annerkjenner kjønnsdimensjonen i klimaendringene.

GAP
Gender Action Plan

NDC
Nationally Determined Contributions. Nasjonalt bestemte bidrag.

Global Stocktake
Vurderer fremgang mot overholdelse av Parisavtalens mål. Fra 2023 og hvert femte år.

LTG
Long-term temperature goal. Langsiktig mål. Som oftest for 2050, eller senere.

Emission gap
Gapet mellom nødvendige utslippskutt, og det som har blitt lovet så langt.

IPCC
Intergovernmental Panel on Climate Change. FNs klimapanel. Panel som gjennomgår klimaforskning. Produserer rapporter basert på eksisterende forskning, men driver ikke forskning selv.