Menu
Menu
Partene møtes til årlige partskonferanser (COP) og flere mellommøter gjennom året, for å vurdere fremgangen i det internasjonale klimasamarbeidet, samt forhandle om videre forpliktelser og nye klimaavtaler. Første COP fant sted i Berlin i 1995.
Møtene foregår i forskjellige vertsbyer rundt om i verden, og avholdes på store konferansesentre der det trengs akkreditering for å delta. I tillegg til partenes offisielle forhandlingsdelegasjoner deltar representanter fra sivilsamfunnet, akademia og næringslivet. Størrelsen på møtene varierer fra år til år.
Hovedgrunnen til at det er utfordrende og tidkrevende å drive globale forhandlinger er at det er 197 svært forskjellige land, med forskjellige interesser og behov, som skal komme til enighet. Siden alle beslutninger under FNs klimakonvensjon krever konsensus må alle partene bli enige om alt før noe kan bli vedtatt. Dermed kan én part stanse vedtak som samtlige andre er enige i. Det har skjedd mange ganger.
Fordelen med et system som klimakonvensjonen er at verden jevnlig samles for å diskutere klima. Slik kan ny kunnskap om klimaendringer vurderes, og klimaarbeidet tilpasses fortløpende. I tillegg bidrar det til å sette klima høyere opp på dagsordenen. Det innebærer også at det blir bred tilslutning rundt det som bestemmes. På COP-ene forhandles det ikke kun om nye forpliktelser og avtaler mellom land. Forskere, politikere og sivilsamfunn møtes også for å diskutere ny vitenskap, nødvendige klimatiltak og finansiering.
Hvert klimatoppmøte åpnes med en plenumssesjon der dagsorden godkjennes av alle land. Deretter foregår selve forhandlingene i mange parallelle møter. Møtene er tematisk inndelt, med egne agendapunkt som det forhandles på. Delegatene kan komme med tekstforslag til forhandlingsdokumentene. Mye avgjøres i pausene, på middager, og i lukkede møter utenom de offisielle møtene. Tekstene presenteres senere i plenum, og konsensus må oppnås for å gjøre vedtak. Samtidig holdes flere arrangementer og debatter i regi av delegasjonene, FN-sekretariatet og sivilsamfunnet. En utfordring med disse store konferansene er at det kun er land som har råd til store delegasjoner som har mulighet til å delta på 5-6 forhandlingsløp samtidig. Slik er dynamikken i FNs forhandlinger et eksempel på det skjeve maktforholdet globalt.
Selv om hvert land har en stemme, foregår forhandlingene i hovedsak mellom grupper av land, som av forskjellige grunner har felles interesser. Et land kan være med i flere grupper. Mange øystater har for eksempel slått seg sammen i Alliance of Small Island States (AOSIS), afrikanske land forhandler i Afrika-gruppa, men utviklingsland er også organisert i gruppa G77 & Kina. Norge er med i den løsere organiserte Umbrella-gruppa. Denne gruppa forhandler ikke som en blokk, og Norge er dermed et av få land som i hovedsak forhandler på egne vegne.
I FNs klimakonvensjon slås det fast at klimaarbeidet skal fordeles mellom landene ut fra historisk ansvar og økonomisk kapasitet (CBDR). Da konvensjonen ble laget ble partene delt i to grupper: annex 1, og resten. Annex 1 består av de landene som i 1992 ble regnet som industrialiserte og som derfor skulle stå for mesteparten av utslippskuttene og finansieringen.
Mye har imidlertid forandret seg siden 1992, og verden kan ikke deles i to like enkelt. Land som Sør-Korea, Singapore og Qatar regnes fremdeles ikke som annex 1, selv om de er rike land med store utslipp.
I Kyotoprotokollen, som omfatter årene fra 2008 til 2020, er byrdefordelingen basert på denne fordelingen. Det er kun Annex 1-landene som har utslipps- og finansieringsforpliktelser. Parisavtalen derimot, gir i teorien alle land forpliktelser fordelt etter ansvar og kapasitet. Dette baseres på “nasjonalt bestemte bidrag” (NDC) hvor landene selv bestemmer hvor mye de skal kutte i sine utslipp, med en begrunnelse av rettferdighetsnivået i bidraget.
TILPASNINGSFONDET
Det grønne klimafondet (GCF) er et fond som ble opprettet i 2010 av klimakonvensjonens medlemsland for å gi støtte til utviklingsland som skal kutte eller redusere sine klimagassutslipp. Fondet skal også gi støtte til klimatilpasning, og ses på som en av de viktigste finansieringsmekanismene for Parisavtalen.
Politiske vedtak: På COP blir det forhandlet frem nye politiske vedtak og nye avtaler. Noen år har det blitt lansert nye store avtaler som Parisavtalen, mens andre år handler det om mindre vedtak-
Tekniske vedtak: Vedtak som handler om den tekniske gjennomføringen av avtaler.
Politiske erklæringer: Land og landegrupper kan erklære nye “klimainitiativer” utenom selve forhandlingene som f.eks. Beyond Oil And Gas Alliance (BOGA)
Klimatoppmøtet har ikke mandat til å bestemme hva hvert enkelt land skal gjøre for klima. Land bestemmer selv hva de vil bidra med gjennom nasjonalt bestemte bidrag (NDC) eller ved at de kommer med politiske erklæringer. Klimatoppmøtet kan heller ikke bestemme over ikke-statlige aktørers klimainnsats.
