Menu
Menu
På overtid i 2015 kom partene til enighet om en internasjonal avtale med mål om å forhindre en oppvarming på over 2 °C og samtidig strebe etter å holde den globale oppvarmingen innenfor 1.5 °C; Parisavtalen. Mange mente at denne avtalen var det beste mulige utfallet gitt de politiske utfordringene som preget forhandlingene, mens andre var kritiske. I ettertid har flere artikler i avtalen vært svært omdiskuterte.
Det at Parisavtalen ble vedtatt ble sett på som en stor seier i seg selv. Det er den første globale klimaavtalen som er rettslig bindende for nesten alle verdens land. Parisavtalen tilsier at alle land skal utarbeide en nasjonal plan for hvordan de skal kutte klimagassutslipp, og rapportere på hvordan det går med utslippskuttene hvert femte år. Planen skal inneholde et mål for hvor mye landet skal kutte, og målet skal fornyes hvert femte år med et mer ambisiøst mål enn det forrige. Dessverre gjør vage uttrykk det vanskelig å tyde de konkrete forpliktelsene og konsekvensene av avtalen. Blant annet har det vært store uenigheter om man skal kreve utslippskutt fra alle land der noen må kutte mer enn andre, eller om man skal fortsette med en såkalt todeling, der kun industrialiserte land må forplikte seg til å kutte utslipp.
Under COP19 i Warszawa ble partene enige om at Parisavtalen skal bygge på nasjonalt bestemte bidrag (NDC) som skulle meldes inn før forhandlingene i Paris. Dette skulle gjøre det lettere å få alle med, ettersom hvert enkelt land selv får bestemme hvor mye de vil redusere sine utslipp med. Mange land motsatte seg nemlig en løsning bestemt på topp-politisk nivå slik som i Kyoto Protokollen, der de totale utslippene i verden fordeles basert på IPCCs beregninger om hvor mye CO2 atmosfæren tåler fram mot 2050. Ulempen med NDC-systemet er at summen av de utslippsreduksjonene land påtar seg frivillig ikke er nok samlet sett til å unngå en global oppvarming som overstiger 1,5°C.
NORGES NDC
I februar 2020 meldte Norge inn et forsterket mål for utslippskutt til UNFCCC. Målet innebærer å redusere egne utslipp med minst 50 prosent, og opp mot 55 prosent sammenlignet med 1990-nivå.innen 2030. 2020 er første gang land skal melde inn nye og oppdaterte utslippsmål. Et nytt mål bør være høyere enn det gamle, og reflektere landets høyeste mulige ambisjon. Norge er det første vestlige landet til å melde inn et forsterket mål om klimakutt til FN.
Global oppvarming og klimaendringer påvirker allerede mange menneskers livsgrunnlag. Klimaforhandlingene dreier seg om å begrense endringene og tilpasse seg dem. På COP16 i Cancun ble det vedtatt at den globale temperaturstigningen skal holdes under to grader for å forhindre de verste klimaendringene. Mange land og miljøorganisasjoner mener at temperaturstigningen må begrenses til 1,5°C fordi skadene ved en stigning på 2°C vil medføre større endringer enn hva man kan akseptere.
TILPASNINGSFONDET
Tilpasningsfondet (AF) ble opprettet i 2010 under Kyotoprotokollen men har senere blitt flyttet videre til å ligge under Parisavtalen. Fondet gir ut pengestøtte til mindre organisasjoner, land og lokalsamfunn for at de skal kunne tilpasse seg klimaendringene som allerede skjer, og som vil øke. Fondet er viktig for at mindre aktører skal kunne tilpasse seg det som skjer hos dem best – det er de lokale som best kjenner sine områder.
Helt siden Parisavtalen ble vedtatt har forhandlere stått på for å bli enige om den såkalte “regelboken” for implementering av Parisavtalen. Denne skulle ferdigstilles på COP24 i Katowice i 2018. Mange mente COP24 kom til å bli like viktig som Paris i 2015, siden utformingen av reglene har mye å si for om verdens land klarer å nå målene de har satt seg i Parisavtalen. Etter intense forhandlinger, som krevde et ekstra mellommøte i Bangkok, kom partene til enighet. Unntaket var regelverket for “artikkel 6” om samarbeid mellom land, der det viktigste elementet er markedsbasert samarbeid. Regelboken forklarer prosedyrene og mekanismene som skal tas i bruk for å operasjonalisere store deler av innholdet i Parisavtalen. Selv om mange var fornøyde med avtalen som kom på plass, var det også tydelig at flere var skuffet over resultatet. I tillegg til at partene ikke klarte å konkludere forhandlingene på markedsbasert samarbeid, resulterte heller ikke den nye kunnskapen om alvorlighetsgraden av 2°C oppvarming i noen tydelig uttalelse fra møtet om at alle land må redusere sine utslipp.
Det som står igjen som seire fra Katowice er at det ble enighet om differensiering i utslippskutt uten å videreføre to-delingen fra Kyotoprotokollen som skilte mellom annex-landene. Det ble også enighet om en toårig ramme for å rapportere inn klimafinansiering, et tema som sivilsamfunnet har vært engasjert i, og som skapte opphetede diskusjoner året i forveien. Det skal gjøre finansiering av klimatiltak så forutsigbart som mulig for land med økonomiske utfordringer. I tillegg har det vært viktig at Parisavtalens regelverk tilrettelegger for en tap og skade-mekanisme som skal gjøre det mulig for land som opplever ødeleggelser som konsekvens av klimaendringene å få erstatning fra land som har bidratt mest til å skape endringene. I Katowice ble det enighet om at tap og skade skal inkluderes i rapporteringen, men økonomisk støtte til dette skal ikke rapporteres. Dette temaet har vært og fortsetter å være et komplekst tema, der definisjoner og administrative utfordringer blir brukt som unnskyldninger for beskjeden fremgang.
